Medisinfri demensomsorg er mulig- Det er på tide med avrusning av norsk demensomsorg. Her er oppskriften. (norsk kronik )

(Kronik af Mai Camilla Munkejord, forsker ved Senter for omsorgsforskning, Høgskulen på Vestlandet &

Reidun K.N.M Sandvig forsker ved Senter for omsorgsforskning, Høgskulen på Vestlandet, publiceret 23.06.2023 i Dagbladet, Norge)

Tenk deg at det er de siste månedene i livet ditt. Ville du helst ligget innendørs neddopet i en hightech sykehusaktig seng bak vinduer som ikke kan åpnes, eller tuslet rundt i hagen omgitt av sommerfugler og duften av syrin?

Alt for mange med alvorlig demens i Norge opplever det første. Ved Dagmarsminde Plejehjem i Danmark er det annerledes. Flere av beboerne har tidligere bodd på skjermet avdeling ved kommunale sykehjem, og flere av dem har tidligere vært tungt medisinert på grunn av symptomer som angst, uro, aggresjon og utagering. Slik er det ikke lenger.

Er det mulig?

Vi har nettopp gjort feltarbeid på Dagmarsminde. I tre uker fikk vi observere dagliglivet, samt intervjue både ansatte og pårørende. Vi ble overrasket over det vi fikk være vitne til av hyggelig samvær, smakfulle måltider, og ikke minst; daglige lesestunder, daglig gymnastikk og daglige turer i hagen.

Men, hvordan er det mulig å få til noe slikt på et sykehjem med alvorlig demente beboere, hvorav flere er i livets siste fase? Viktige betingelser er materielle omgivelser, struktur i hverdagen samt medisinfri omsorg hvor det legges vekt på tydelighet og ydmykhet i samhandlingen mellom pleiere og beboere.

Norske sykehjem, og ikke minst norske politikerne og myndigheter, har mye å lære om målet er å skape et best mulig omsorgstilbud til pleietrengende personer med langtkommet demens. Her er oppskriften:

I ett med naturen

Dagmarsminde Plejehjem ligger på landet omgitt av en hage. I hagen er det flere sittegrupper, blomsterbed, en liten jordbæråker og en paviljong. Videre er det kaniner, en liten hønsegård hvor beboerne kan plukke egg, og det er en liten innhegning med tre trivelige geiter. I tillegg bor det både en katt og en hund der.

Hagen blir brukt fordi den er tilgjengelig for beboerne og helt trygg. Flere av beboere tar seg et eple og går ut i hagen i kveldbrisen, eller de plukker noen jordbær fra jordbærplantene som står i kasser i hoftehøyde.

Fargerikt, hjemmekoselig og velduftende

Når du trer inn i Dagmarsminde kommer du først inn en liten, lys foajé. Tre meter rett frem, og du befinner deg i sykehjemmets hjerte: et hjemmekoselig allrom inndelt i fire soner: en hvilesone, kjøkken med spiseplass, en stor sofagruppe, samt en åpen sone hvor det hver dag lages en stolsirkel for gjennomføring av dagens treningsstund.

Struktur i hverdagen

De første beboerne våkner tidlig og hjelpes med toalettbesøk, dusj og påkledning allerede i fem-sekstiden. Innen klokken 9.00 er samtlige beboerne stelt og har spist. Etter toalettbesøk og en liten luftetur ut i hagen er det tid for felles lesestund etterfulgt av en times gymnastikk.

Klokken 11.30 er det lunsj, hvilestund, etterfulgt av te og kake, ny lesestund, en ettermiddagsaktivitet, middag og TV-stund fra klokken 18.30. Her får beboerne igjen servert en deilig kopp te, og så er det klart for legging. Innen kl. 22.00 er samtlige beboere i seng, og ved Dagmarsminde sover beboerne gjennom natten med mindre det er noe ekstraordinært.

God flyt i sceneskiftene

Det er overgangene og ventetiden fra en aktivitet til den neste som er særlig utfordrende når man har å gjøre med mennesker med fremskreden demens.

Ved Dagmarsminde flyter dagene overraskende fint, godt hjulpet av nettopp strukturen som angir hva som skjer når, samt bevisst bruk av musikk og klar kommunikasjon fra pleiernes side.

Så, i de ukene vi er til stede, så er morgenstellet og frokosten gjennomført innen klokken ni. Og mer eller mindre på slaget halv ti starter høytlesningen, og en time senere starter gymnastikken. Understøttet av rytmisk og munter musikk fra høyttalerne ruller beboerne på skuldrene, strekker på armene, og «går på sittetur». Noen sitter i ringen uten å bevege seg, mens andre gjennomfører de fleste øvelsene.

Når ballen tas frem, våkner selv de to-tre beboerne som er i den avkreftende fasen til. «Sara, nå kaster jeg ballen til deg! Er du klar til å ta imot?» spør pleieren; hvorpå Sara griper ballen og kaster den  elegant videre til en av de andre beboerne, eller tilbake til pleieren. «Wow», tenker vi. «Er det mulig? Damen er jo nesten blind».  

Medisinfritt

May Bjerre Eiby, leder og gründer av Dagmarsminde, mener at ett problem ved mange av dagens demensavdelinger, er at beboerne kjeder seg. Kjedsomhet fostrer uro og forvirring som kan komme til overflaten som ubehag eller fysiske smerter, og så begynner man typisk på medisinkjøret.

Det gjelder ikke bare for Danmark. Også i Norge brukes det i snitt fem-seks preparater per beboer, ved noen sykehjem betydelig mer, og dette uten at vi har innsikt i bivirkningene som denne medisineringspraksisen kan føre til.

Ved Dagmarsminde er noe av det første som skjer etter innflytting, at beboerne, i samråd med legen, tas av alle medisiner som ikke er livsnødvendige. Avrusning kan man nesten kalle det. Kun tre av de ti beboerne som bor på Dagmarsminde akkurat nå får medikamenter, og da 1-2 preparater hver.

Psykofarmaka for å berolige beboerne brukes ikke. Smertelindring brukes knapt, og da kun dersom beboerne rent faktisk har smerter som følge av et fall eller en og annen sjelden hodepine eller episode av magevondt som ikke kan lindres på annet vis.

Kan vi lage noen Dagmarsminder i Norge også?

Kanskje kan vi lage noen Dagmarsminder her i Norge også? Da trenger vi, i stedet for dagens megastore kolosser, å bygge flere små og hjemmekoselige sykehjem som legger til rette for fellesskap, struktur og medisinfri omsorg hvor det legges vekt på tydelig og ydmyk kommunikasjon fra pleiernes side. Inntoning, kan man kalle det.

For medisinfri demensomsorg er mulig. Og når tiden er inne kan vi la beboerne få avslutte livet i ro og fred, gjerne på en solseng i hagen når det er mildt og sommervær, kanskje med katten liggende ved fotenden. For det kan være godt å være gammel og demenssyk når livet feires, og når døden omfavnes når den banker på.