På dette sykehjemmet tilbys pasientene noe annet enn medisiner (norsk artikel)
(Publiceret i det norske fagblad ‘Sykepleien’ 03.07.2023)
Er det «utagerende adferd» hos personer med demens som er problemet, eller er det måten norske sykehjem drives på? Vi vil påstå det siste.
Dette er det første av to innlegg om medisinfri demensomsorg signert forskerne Munkejord og Sandvik.
Demensomsorg er dyrt. I et ferskt nummer av tidsskriftet BMC Medicine presenterte Jonas Kinge fra Folkehelseinstituttet og hans medforfattere en beregning av hvor mye ulike sykdommer koster det norske samfunnet. Beregningen viste at demens er den sykdommen med høyest helseutgifter
Demensomsorg er ikke bare dyrt fordi Kari og Ola Nordmann trenger hjemmetjenester og sykehjemsplasser. Endring i oppførsel og utfordringer i form av angst, uro, eller utagering, ofte kalt nevropsykiatriske symptomer, gjør at mange personer med demens trenger mye tilsyn.
Mange plasseres derfor i skjermede avdelinger i spesialiserte sykehjem, der de dessuten får en rekke medisiner som samlet sett har flere alvorlige bivirkninger. Er vi på rett spor?
Atferdsendringer er vanlig
Av over 101 000 personer som lever med demens i Norge, bor de fleste hjemme inntil symptomene blir så alvorlig at flytting til sykehjem er eneste løsning. Over 80 prosent av sykehjemsbeboere har demens i moderat til alvorlig grad, og blant disse er altså nevropsykiatriske symptomer svært vanlige. I tillegg til angst, uro og utagering finner vi irritabilitet, apati, angst og endringer i sove- og spisemønster.
Årsakene er ukjente, men dempes med medisin
Årsaken til disse atferdsendringene vet vi ikke så mye om. Noe kan skyldes endringer i hjernen som følge av demens i seg selv. Dette tenker vi særlig gjelder dem med Lewy-body og frontallappsdemens.
Likevel er det ikke hele sannheten. Mye tyder på at en del av disse symptomene oppstår som en følge av at personer med demens har behov som ikke blir dekket. Mange har ikke språk til å formidle behovene sine. Det kan være behov for å gå på do, at man har behov for å vite hva som skjer, eller at man har behov for å få fjernet en sokk som har slått krøll på seg, eller en irriterende sten i skoen.
Bivirkninger av medisincocktailen
Og hva gjør man når man ikke kan formidle behovet sitt og omgivelsene ikke er oppmerksom på de behovene man måtte ha? Jo, man roper etter hjelp. Og dette ropet om hjelp, som egentlig er en naturlig reaksjon, velger vi som er helsepersonell å kalle adferdsutfordringer, mens vi henleder oppmerksomheten i retning psykiatrien og begynner å foreskrive medisiner.
Og her er vi ved et kjernepunkt: Forskning viser at omtrent 30 prosent av sykehjemsbeboerne får foreskrevet antidepressiva, mens over halvparten går fast på ulike smertestillende medikamenter. Forbruket av antipsykotika er også høyt. Det er grunn til å tro at en del av symptomene vi ser blant personer med demens, er bivirkninger av den medisincocktailen de serveres.
Beboerne våkner til nytt liv
For hva skjer med mennesker med langkommet demens om de tas av alt av beroligende, smertestillende og antipsykotisk medisin? Ved Dagmarsminde Plejehjem i Danmark, som er drevet av May Bjerre Eiby, er det nettopp dette som skjer: Ved innflytting utfases alt av beroligende, antipsykotika og alt av smertestillende og øvrige medisiner som ikke er livsnødvendig, og gjennom en slik avrusningsprosess våkner beboerne til nytt liv.
Plutselig kan de igjen lyse opp ved synet av en frisk, deilig blomsterbukett på det pent oppdekkede spisebordet med tekopper i porselen, eller de kan kommentere hvor deilig middagen er i dag.
Plutselig kan de igjen glede seg over solen som varmer ansiktet når de sitter ute i hagen. De kan fryde seg i forskrekkelse når geitene napper litt hardt i høyet under mating, eller de kan nyte å være en del av fellesskap når den daglige timen med høytlesning finner sted.
Gode øyeblikk her og nå
For i stedet for medisinering tilbys man ved Dagmarsminde Plejehjem en stram struktur med mye program gjennom dagen. Man tilbyr fellesskap i hjemlige og vakre omgivelser og sørger for at ingen blir sittende alene på eget rom.
I stedet forstås omsorg som en intuitiv praksis som handler om å koble seg på beboerne og deres kroppsspråk her og nå. Det handler om å skape gode øyeblikk her og nå. Pillene er det ikke behov for ved Dagmarsminde, fordi beboernes behov møtes før de føler behov for å rope om hjelp.
Avmedisinering virker
I løpet av våre tre uker med observasjoner virker beboerne svært fornøyde. Slik har det ikke alltid vært. Flere av dem ble tungt medisinert og hadde «utagerende atferd» på det sykehjemmet hvor de bodde før de ble overflyttet til Dagmarsminde av sine pårørende. Det viser at avmedisinering virker.
Mennesker med demens trenger å leve mens de gjør det. Og når livet går mot slutten, er det ikke stadig flere antibiotikabehandlinger eller overføringer til sykehus og spesialsykehjem man trenger. Det man trenger, er omsorg og sykepleie. Dagmarsminde viser at det er mulig. Ikke koster det mer, heller.
